«Det må bli musikken»

I august 1996, 19 år gammel, begynte jeg på lærerskolen i Bergen. Jeg tenkte det var en fin utdannelse å ha i bunn - i bunn for hva, er jeg derimot usikker på hva jeg reflekterte rundt. Jeg var, i motsetning til de fleste kompisene mine, oppriktig glad i skolen, og ville komme i gang med noe nyttig med en gang etter et år i førstegangstjenesten på Setermoen. 

Samtidig hadde jeg begynt å skrive en god del egne sanger; sanger i en helt annen retning enn de jeg skrev med og for gymnasrockebandet i Narvik. Og allerede i september 1996, samme høsten som jeg startet studiene, begynte jeg å fremføre disse nye sangene - i alle slags versjoner fra “åpen-mikrofon-scenen” på Cafè Opera hver torsdag. 

Det ble mange torsdager med kassegitaren der.

Sommeren 1998, etter to år i Bergen, hoppet jeg av lærerstudiene. Litt smålei, men mest av alt fordi jeg på det tidspunktet var blitt totalt oppslukt av musikken. Jeg flyttet hjem til Bjerkvik, og tok jobb som lærervikar på skolen og på ungdomshjemmet på Storfossen - for å tjene opp bufferpenger. Jeg hadde nemlig en slags plan.

Kveld etter kveld, tidlig på høsten 1998, satt jeg bak endeveggen i gymsalen på Bjerkvik skole. Jeg hadde jo nøkler. Koblet til skolens sanganlegg jobbet jeg ut de åtte sangene som skulle utgjøre den uoffisielle debuten min, “Blue”. 

“Blue” ble spilt inn i “Storø Studio” i Bjerkvik, over tre kvelder sammen med produsent Karl Johan Storø høsten 1998. Først gitaren, og så sang jeg oppå. Jeg la selv på litt bass, orgel, søppelbøtteperkusjon, munnspill og congas.

Etter at sangene var mikset, av Karl Johan selvsagt, skulle et par hundre kopier brennes - én etter en. Det er mulig jeg nå, så lenge etterpå, husker litt i overdrivelsesmodus, men jeg mener at hvert eksemplar, med den tidens utstyr, tok nesten like lang tid å brenne som albumet varte (ca. 30 minutter). Vekkerklokka gikk i alle fall nettene igjennom noen helger, for å maksimere antall eksemplarer på kortest mulig tid. Jeg må ha satt en slags uoffisiell, nordnorsk rekord i hjemmebrenning.

Samtidig skulle coveret lages. Jeg hadde funnet noen sorthvite foto hos bestemor og bestefar jeg likte godt, og tok kontakt med Else Marie og Jarl, som jeg traff mye disse årene. Else Marie var “ekspert på data”, og sa hun kunne hjelpe meg å designe coveret. Vi printet selv, på halvstive A4 ark, og så satte hun, jeg og Jarl oss rundt kjøkkenbordet deres og klipte hvert eneste cover ut for hånd, brettet dem og puttet dem inni tomme plastcover. I tillegg limte vi hver etikett på selve CD-en. 

Ca. 250 eksemplarer av “Blue” ble produsert i rekordfart høsten 1998, og så solgt på konserter i Bjerkvik, Narvik, Harstad, Bodø og Tromsø samme høst. I tillegg tok den legendariske platebutikken Feedback i Tromsø inn en eske. Dæven #denfølelsen som for gjennom hjertet og magen da Egon ringte meg og sa at han likte skiva og ville ta den inn.

I november 1998 varmet jeg også opp for Robert og Madrugada på Blårock i Tromsø, da de gjorde deres første konsert der, etter den første EP-en deres. Det ble en kveld, og natt, som alle som var der aldri glemmer. Noen uker etter, rett over i 1999, tok jeg med meg gitaren, en sekk med så mange eksemplarer av “Blue” jeg fikk pressa oppi, og noen klær - og la ut på reise. Seks måneder, med en slags, om enn lite spikret, plan eller rute. Målet var rett og slett å spille meg rundt; på gater, kafèer, barer og konsertscener i Mexico, på Cuba, Jamaica - og gjennom USA. Helt alene. Jeg ville/måtte ut, se meg om, spille sangene mine, lage nye sanger og jakte en åpning for noe, et eller annet, med musikken min. Jeg var i aller høyeste grad selvmotivert, kan man si. Nokså naiv, og klar for så og si “alt”. Jeg har noen ganger tenkt at jeg er glad den turen ble tatt i såpass ung alder. I dag, konsekvenstenkende som man jo blir med alderen, vet jeg rett og slett ikke om jeg hadde turt.

Høydepunktet på reisen kom da jeg, via en kobling fra den norske musikkjournalisten Tom Skjeklesæther, på et eller annet ungdommelig, pågående mystisk vis endte på en månedslang Texas-turnè med det Austin-baserte bandet Reckless Kelly. Denne turnèen tok meg bl.a innom Willie Nelsons 4.juli-fest, og introduserte meg for artister som Robert Earl Keen og Lyle Lovett. Og, jeg fikk da også endelig sett en av barndomsheltene mine, Neil Young, omkranset av et pumpeorgel, et piano og 12 kassegitarer, fra midt på rad 4 i Bass Hall i Austin. En konsert som ble gitt ut på DVD’en “Silver & Gold” året etter. 

“Blue” er på ingen måter et perfekt album. Kanskje ikke knallbra heller. Det består av sanger som helt sikkert kunne ha vært utviklet mer og bedre. Tekster som kunne vært lettere for lytteren å få grep om. Jeg kunne spilt bedre gitar. Jeg kunne sunget bedre. Men, den er noe helt eget, også for meg. Noe jeg aldri kan gjenta: Den aller første turen i studio med helt egne sanger. Karl Johan lot meg få utløp for det jeg hadde å komme med. Ingen idèer var dumme eller flaue – alle velkomne. Det er produsering av en ung kar med svingende/svimlende selvtillit, det!

Og “Moon Romance” synes jeg har stått seg godt. Litt "Jeff-Buffalo", som jeg ser at jeg har skrevet på et A4-ark, sikkert for å huske referansene, da vokalmelodien kom til en gang i '97.

V