Sidewalk Silhouettes Vol. 2

Mens vi alle tok ansvar og gjennomførte koronatiltakene vinteren 2020, tok jeg samtidig en tur i kjelleren, og åpnet en pappeske som ikke har sett lys siden 2006. «Arkivet» mitt. Der fant jeg noen uutgitte sanger og innspillinger fra årene mine på engelsk som jeg fikk lyst å dele med dere i sommer.

Først ut: «The Hønsehuset Tapes». Ti sanger som ble spilt inn i Hønsehuset Studio i Bodø i 1999-2000. På så mange vis det «egentlige» debutalbumet mitt.

Høsten 1998 hadde jeg spilt min aller første konsert i Bodø, på Kafè Kafka, hvor barndomskompis Kenneth Simonsen jobbet. Materialet jeg stilte med var hovedsakelig fra kjellerdebuten min, «Blue», ispedd noen coverlåter. Grant Lee Buffalo og Jeff Buckley var kanskje de tydeligste inspirasjonskildene i låtskrivingen min det året. Konserten fikk terningkast fire i Nordlands Framtid av anmelder... Gaute Fredriksen! Gaute har bestandig vært streng (på en god måte) med sanger - også mine. Det satte jeg enormt pris på i anmeldelsen, og har satt like stor pris på i samarbeidet vårt siden.

Vinteren 1999 dro jeg på en reise til Mexico, Cuba, Jamaica og USA. Med kassegitaren på ryggen spilte jeg meg rundt - på gater, kafèer og barer. Jeg landet til slutt i Austin, Texas - der jeg gjorde min første «ordentlige» konsert på turen. Via Tom Skjeklesæther, som var manager for Madrugada da, og som hadde bodd i Austin noen år tidligere, kom jeg etter et par dager i byen i kontakt med countryrockbandet Reckless Kelly. Og da ble jeg like godt med dem på en måneds turné i Texas også.

I juli 1999, en måned etter at jeg var kommet hjem, tok faktisk sanger Willy og batterist Jay i Reckless Kelly turen andre veien også, helt opp til Bjerkvik - og var der en uke. En uke som fremdeles omtales som tidenes festivaluke av venner og bekjente i bygda - med konserten på Garasjen Pub som det definitive høydepunktet. Robert var også med på den.

Så skulle jeg flytte tilbake til Bergen, etter ett års reisepermisjon fra lærerskolen. På veien ned, 21. august 1999, gjestet jeg igjen Kenneth og Kafé Kafka, denne gangen med masse nytt materiale (coverlåtene var borte). Countryen og rootsen hadde fått godt feste i sangene mine nå, og etter konserten kom Gaute (som denne gangen ikke anmeldte den), jeg, Kenneth og Raymond i prat om å lage en banddemo av noen av sangene mine.

Jeg hadde lenge vært på leting etter noen å spille med, og det passet perfekt å finne tre barndomskompiser fra Bjerkvik - selv om vi foreløpig bodde «på hver sin kant av landet». Det var også et lite dilemma at dette Bjerkvik-bandet egentlig ikke hadde en bassist - vi var, og er, tre gitarister og en trommis. Men, under mottoet «alle gitarister kan spille bass», tok Gaute på seg jobben. Avgjørelsen ble vel også gjort enklere av at Raymond åpenbart var den mest virtuose gitaristen blant oss, med flere år på baken som lokal gitarhelt i Bjerkvik/Narvik-området. Raymond kunne, og kan, spille alt og plukke ethvert riff fra enhver plate. Alt han gjorde var smakfullt. Selv var jeg mer en «Three Chord Man», som lot det stå til, med rytme og lidenskap i høyrehånden.

Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake hybelen min i Nygårdsgaten 33 i Bergen, var å ta frem kassettspilleren min, trykke Play og Record samtidig - og spille inn fire sanger på en brukt C-60 kassett. Jeg rakk akkurat Posten samme dag, og fikk sendt kassetten avgårde til guttene i Bodø. Dagen etter ringte jeg Hønsehuset Studio, og booket èn innspillingsdag: Torsdag 7. oktober.

Planen var at jeg skulle komme til Bodø lørdagen før, altså 3. oktober. Så skulle vi øve på gamle Sinus, der Kenneth jobbet (i ti prosent stilling som adm.dir., tror jeg) og så, på torsdag, gå i studio og spille inn og mikse fire sanger. En demo. Eller en «EP», som vi kalte det. Det hørtes kulere ut. Mens jeg var i Bodø, skulle jeg også gjøre en oppvarmingsjobb for Madrugada på Samfunnet, og en solokonsert på Glæden (der Kenneth også nylig hadde begynt å jobbe). En aktiv, liten uke.

Slik jeg husker det, var det en spent gjeng som møttes for å øve på Sinus. Selv om vi bokstavelig talt hadde kjent hverandre hele livet, hadde vi aldri spilt sammen, alle fire, før nå. Men, det funka! Fra første tone i første låt (som jeg er ganske sikker på var «Silvershine»), var det en musikalsk kjemi der - ja, kanskje til og med litt magi. Det svingte. Det satt, på en selvfølgelig måte.

Da vi dro i Hønsehuset torsdag 7. oktober kjente vi oss godt forberedt, og hadde en klar plan. Men, vi dro også dit med god kribling i kroppen - i alle fall jeg. Nervøsitet, kalles det vel. Men, kombinerer man nervøsitet med den magiske ingrediensen ambisjon (som folk tidlig i tjueårene bør ha litt av), kan man få til mye. Og tidlig på formiddagen, torsdag 7. oktober 1999, etter å ha koblet i instrumentene og stilt lyd, smelte vi inn «Blue & Tailored Dress» på første forsøk. Live i studio.

Dæven det kicket det var å komme inn i kontrollrommet, se Bodøsjøensola bryte inn gjennom vindusrutene - og høre oss selv! Vi simpelthen ELSKA det vi hadde spilt inn! Der og da var «Blue & Tailored Dress» VERDENS BESTE SANG og vi VERDENS BESTE BAND. Jeg vet, dette høres opptil flere hakk i overkant ut - men, det var akkurat slik det var - og alle som lager sanger og spiller de inn forstår hva jeg mener.

I tillegg til oss fire Bjerkvik-gutter, var det en Bodø-gutt som spilte en veldig viktig rolle på «Blue & Tailored Dress» og på flere av de andre sangene på «The Hønsehuset Tapes»: Magnus Johansen. Vi hadde funnet ut at noen av sangene kunne kle piano, og via Terje Berg, som Gaute, Raymond og Kenneth hang mye med, fikk vi med Magnus. Heldig for oss! Magnus var en helt fantastisk tangentist, og satt sterkt preg på alt han spilte på. Utrolig morsom, var han og. Han døde brått i 2014, og er sterkt savnet.

Are Bredahl Simonsen var produsent og tekniker på alle innspillingene i Hønsehuset. Han skrudde lyd, kom med forslag til forandringer og forbedringer - og han mikset alt, med en sinnsykt tøff, punchy lyd. Sangene liksom sprutet ut av høyttalerne - og gjør det fortsatt. Og da Gaute slet med tamburinen på «Silvershine», og perkusjons-legenden Finn Sletten tilfeldigvis var innom studio, trykket Are på talkback-knappen inn til innspillingsrommet og spurte, på sitt sedvanlig milde, diplomatiske vis: «Gaute…? Har du noe imot at fagfolk gjør den tamburinen?». Det hadde hverken Gaute eller noen av oss andre noe imot, og Finn la tamburin på to sanger - first take, selvfølgelig, uten å ha hørt låtene først - før han tok med seg det han kom for å hente, og dro. Jeg har faktisk ikke møtt ham siden. Men, jeg har hørt på utrolig mye musikk han har vært med på - og er stolt av at han nå er med på et album jeg gir ut.

Sent om kvelden torsdag, 7. oktober 1999, var det en sliten, men akk så lykkelig gjeng som ramlet inn på hybelen til Kenneth på Snippen i Bodø. Med èn stk. BASF CD-R med oss på. Fire sanger var spilt inn og mikset. Ølla, vinen og spriten kom på bordet - og gjennom natta gjorde vi én eneste ting (i tillegg til å drikke, da): Vi hørte på demoen vår. Om og om og om igjen. Vi kunne ikke tro at det var oss! Jeg husker at vi ringte Robert utpå natta, slik han brukte å gjøre til oss når han var studiogira, og var helt euforisk.

Dagen etter dro jeg tilbake til Bergen, med CD-R’en på innerlomma. Vel fremme tok jeg bussen rett opp på lærerskolen og brant fire eksemplarer - tre som jeg sendte opp til Bodø samme dag, og èn som jeg la ved en søknad til by:Larm i Bergen.

Så begynte jeg å fylle en ny C60-kassett med sanger. Neste forsendelse gikk nordover i januar 2000.

Fra september 1999 til august 2000 spilte vi inn fire demoer med Are i Hønsehuset Studio i Bodø, med fire-seks sanger på hver. Det var samme arbeidsmetode på alle: Kassett i Posten fra Bergen til Bodø. Bandet hørte på og kom med tilbakemeldinger. Vi valgte hvilke låter vi skulle gjøre. Jeg kom nordover - og vi øvde noen dager, før vi dro i studio.

Når Sinus var opptatt, måtte vi finne alternative øvingslokaler. Det aller, aller første stedet «Under Six Strings» ble spilt, f.eks, var i kantina til gamle Nordlandsposten. Gaute spilte i et band med tre journalistkolleger der, og de pleide å øve i kantina, så da regnet vi med at det var greit at vi gjorde det, og. Teksten på «Six Strings» ble skrevet ferdig på kaféen «Min Plass» (hvor Kenneth jobbet - hvor mange jobber hadde han, egentlig?), dagen før den skulle spilles inn. Det er alltid litt tekst som gjenstår når man skal i studio.

I Hønsehuset ble det aller meste, inkludert min vokal, spilt inn live. Vi hadde ikke tid, og jeg hadde heller ikke råd, til masse studiofiksfakseri. Det var jo tross alt Lånekassen som betalte.

Den første Hønsehuset-demoen skaffet oss - som håpet - by:Larm i Bergen. Den andre demoen, med blant annet «Six Strings», skaffet oss opptreden på Talentscenen på Norwegian Wood. Den tredje skaffet booking- og managementavtale med Gunnar Eide Concerts AS. Da fjerde demo ble spilt inn, i slutten av august 2000, var vi på radaren til plateselskapene i Oslo. Vi begynte å se den forgjettede PLATEKONTRAKTEN der fremme.

Da høsten 2000 kom, var jeg, Gaute, Kenneth og Raymond flyttet til Oslo. I januar 2001 kom også guttas gamle bandkollega Eirik Bjarghov til hovedstaden, fra Bergen. Eirik overtok bassen fra Gaute, som sammen med Raymond og meg nå dannet gitarrekken.

Og resten er... en annen historie.

---------------

«The Hønsehuset Tapes» er innspillinger som egentlig ikke var ment for utgivelse. De er demoer; for å få spillejobber og platekontrakt.

Innen EMI-debuten «Rodeo», som kom høsten 2002, var nye sanger kommet til, og sangene fra Hønsehuset videreutviklet og forandret. Ofte til det bedre. Men - noe var kanskje blitt litt borte på veien, og?

Man har bare én sjanse til å gjøre noe for første gang. Energien i «Under Six Strings» ble aldri like intens som i Bodø den februardagen i 2000. Det tidels sekundet der trommene til Kenneth sparker inn etter gitarintroen er fremdeles et av de største kickene jeg har hatt med musikk. Og jeg klarte aldri å legge like bra vokal på «Sweet Lovesong» (min favoritt fra Hønsehuset) da vi spilte den inn til «Rodeo» et par år senere.

Ok, så har jeg kanskje en aldri så liten dråpe Seattle hengende igjen i stemmen på starten av «Blue & Tailored Dress», som, kombinert med uerfarenhet med headsett, medførte litt vel «nær/intim» synging på hele den første demoen. Det plager meg ikke (like mye) lenger. Jeg liker å høre på disse opptakene.

Nå, 20 år senere, hører jeg det nesten ikke som meg og oss lenger. Det er bare musikk. Rock, slik jeg elsker det. Det er litt rart, egentlig - men mest kult.

Så - bli med en tur tilbake til 1999. Før mye.

God fornøyelse!

Etterstad, 29/5 2020

V

Sporliste:

1. Under Six Strings (demo #2, februar 2000)

2. Artcar (demo #2, februar 2000)

3. Failure (demo #2, februar 2000)

4. Silvershine (demo #1, oktober 1999)

5. Dancing With Ways (demo #1, oktober 1999)

6. Sweet Lovesong (demo #4, august 2000)

7. Beat 13 (demo #4, august 2000)

8. This One Steals Back What You Took (demo #3, mai 2000)

9. Blue & Tailored Dress (demo #1, oktober 1999)

10. Every Day (demo #2, februar 2000)

PS: Pappa, Victor Vang, pensjonerer seg i dag. En av hans favoritter har alltid vært «Every day» fra Hønsehuset-innspillingene. Alt godt for dagene som venter, pappa - gamlebandets gamle fotballltrener, bankkontakt og kompis. Glad i deg, paps!