“Før va vi to, nu e vi en liten gjeng”

På “Sidewalk Silhouettes” (2012), mitt sjette og hittil siste album på engelsk, finnes sangen “Rock’n Roll Song”. 

“Rock’n Roll Song” var den eneste sangen Cato og jeg fullproduserte på “Sidewalk Silhouettes” - med trommer, bass, piano osv. Vi fant et type lydbilde på den vi begge kicka veldig på; et lydbilde som skulle bli toneangivende for debutalbumet mitt på norsk, “Vårres egen lille krig”.

På gutterommet hjemme i Bjerkvik hadde jeg i oppveksten skrevet en del sangtekster på norsk. Ingen har lest dem, ingen har hørt dem. Og, i det gymnasbandet skjøt popularitetsfart i nærområdet i 1993-94, så gjorde selvsagt ambisjonene det samme. Drømmen om utsolgte stadionkonserter i USA gjorde valget om tekster på engelsk nærmest uunngåelig, enn hvor naivt det høres ut, eller føles nå. 

17-åringer skal tenke stort.

Etter “Sidewalk Silhouettes”, som på alle måter føltes som et album som rundet et hjørne i katalogen min, så ville, og måtte jeg ta et nytt steg. Det ble å “gå norsk”. På min egen dialekt kunne jeg komme tettere på i sangene mine, like tett på som jeg følte at jeg kom mellom dem, når jeg snakket med publikum på konsertene. For da snakket jeg jo på norsk.

Dette med å komme tett på var ekstra viktig for meg nå, for sangene jeg jobbet med var intime sanger; om forhold. Språklig presisjon ble viktigere, og det kjente jeg at jeg på en avgjørende måte bare kunne oppnå på min egen dialekt denne gangen.

I 2012 hadde jeg 10-15 sanger og idèer på norsk et par år, og allerede presentert noen av dem for Gaute. Nok en tur til tante Randis hus på Ulefoss, vinteren 2013 - den siste før huset ble solgt, førte mange av sangene til det som skulle bli “Vårres egen lille krig” i mål.

Gaute og jeg brukte noen titalls timer rundt våre respektive kjøkken- og stuebord også. Jeg var totalt oppslukt av diss sangene - nærmest besatt; som før “Rodeo” i 2002. Jeg ville at alt skulle være på plass før jeg gikk i gang med innspillingen - hvert ord, hver stavelse. iPad og iPhone hadde erstattet diktafon, kassett, 4-spors og minidisc som innspillingsutstyr, og Gaute og jeg lagde GarageBand-demoer av alle sangene underveis; demoer som tok opp i seg lydbildet fra "Rock’ n Roll Song" og pekte frem mot "Vårres egen lille krig". Til slutt sendte jeg demoene over til Cato, i en batch. Akkurat det var utrolig nervepirrende, siden Cato da var person nr. 3 som skulle høre mine første sanger på norsk. Tilbakemeldingen hans var: “Det høres ut som deg, Vidar. Jeg merker på en måte ikke at det er på norsk”.

Og jeg var lettet, og glad.

Så bar det ned på “Kontoret” hans - i studio. Der holdt vi fra 2013-2015 på med innspillingen av “Krig” - som Cato, Gaute og jeg kaller albumet. Morgenene, dagene og kveldene med Cato på kontoret i disse årene var noen av de fineste jeg har hatt i studio. Jeg selv var i en fase i livet med to små barn, og tiden med Cato i studio var derfor i lange perioder den eneste egentiden jeg hadde mulighet for å ta ut.

I to år satt to menn i lite studio og kokte i hop mitt første album på norsk, spor for spor, så og si alene. Thea, Catos kjæreste var innom noen kvelder – og endte da også opp med å debutere på nordnorsk, da vi følte at “Æ og du (her og nu)” trengte en damestemme. Et lykketreff, rett og slett!

Det gikk med noen kagger vin, og mange brett med take away-mat i forbindelse med innspillingen. Det var også dager der vi holdt på 16-17 timer uten å spise. Det var dager der det eneste vi fikk gjort var èn, liten ting. Fordi vi plagdes, fordi livet rundt banket på, fordi Cato skulle ut på turnè. Men, mest av alt fordi vi er to som legger lista høyt for oss selv.

“Krig” ble meislet ut sakte, over lang tid. Og jeg vet ikke om man hverken som produsent eller artist orker å lage mange slike album. At jeg og Cato lagde et til på nesten samme måte, er nokså utrolig, egentlig. Altså, ikke fordi vi ikke hadde det kult – for det hadde vi - 100% - men, fordi det er en uttømmende prosess rent mentalt å kle opp sanger så møysommelig og sakte. Å spikke hver lyddetalj, hvert ord. Man kan bli litt smågal av det til tider. Og man kan slite hverandre litt ut. Men, resultatet trumfer alt - alltid. 

Jeg har aldri opplevd maken til Catos stamina og arbeidsmoral i studio. Han gir kun alt, hver gang.

“Vårres egen lille krig” er i mine øyne en romantisk plate. Som Kjell Askildsen sa, da han ble spurt om hva han selv mente var tematikken i forfatterskapet hans: «Der finnes ingen annen tematikk enn den evige menneskelige tematikken: Hvordan kan vi for helvete klare å leve sammen!?».

Og hvem sa, eller trodde at akkurat det skulle være lett? Albumet og livet, mitt eget og mange rundt meg sitt, smeltet sammen på dette albumet. Liv der elementer som småbarnsfase, forhold med lang fartstid, mindre egentid, ambisjoner, økonomi, tilhørighet, vennskap og savn banket på døren. 

Men, også liv der temperatur og lidenskap fremdeles er tilstede. Det fins ingen dvaske sanger på “Krig”.

Det romantiske aspektet ved “Krig” ligger vel i at jeg synes jeg og Gaute fikk til å si noe om det her med å krige FOR noe. For hverandre; et fellesskap - med alt det måtte innebære. Om å forsøke, i alle fall. Om å stå i noe. Om å ikke ville gi opp.

Om å gå fra å være to, til å bli en liten gjeng.

Bestefar sa til meg en gang, faktisk den sommeren jeg skulle gifte meg, at den viktigste egenskapen jeg trengte å utvikle for å kunne stå i et livslangt forhold var evnen til å være ... elastisk.

Det var, og er fremdeles godt sagt, synes jeg.

Cato, Gaute og jeg kjempet for sangene på “Krig”. Vi kriget praktisk talt i mål hver millimeter av albumet. 

Og singelen “Æ og du (her og nu)” ble raskt min mest avspilte sang til nå, og lever et godt liv der ute - på vei til Tromsø, eller et annet sted.

V